I vårt arbeid med relasjonell koordinering i de danske kommunene er vi støtt på en del forhold som gjør at vi i en rekke sammenhenger kommer til kort med den kjente modellen for relasjonell koordinering. Den grunnleggende forskningen i relasjonell koordinering tar utgangspunkt i noen relativt veldefinerte og velbeskrevne oppgaver, slik som flyavganger, hofteoperasjoner osv., hvor både oppgaven og fagfolkenes rolle er presist definert og avgrenset. Dette har vist seg effektivt i de nevnte sammenhengene, hvor man ser kortere ventetider og behandlingsforløp, bedre passasjer- og pasienttilfredshet, kortere innleggelser og flere flytimer, færre komplikasjoner med mer. Men ser vi på en rekke av de komplekse oppgavene kommunene utfører, finner vi tre vesentlige forskjeller til denne forskningen.

Tidligere erfaringer har vist oss at det er viktig å undersøke hvordan forskjellige grupper opplever samarbeidet. Noen ganger dreier det seg om manglende kunnskap om det de andre gjør, og dermed er det vanskelig å integrere samarbeidet i hverdagen. Andre ganger er det opplevelse av manglende respekt fra andre parter – noe som lett fører at man isolerer seg fra dem som ikke oppleves som respektfulle.

De nye dimensjonene og spørsmålene kan også hjelpe oss med å få øye på en annen svært viktig faktor i det tverrgående samarbeidet. Vi oppdager nemlig ofte at den faglige asymmetrien mellom personalgrupper med høy og lav utdanning kan spille inn. Etter vår erfaring er det i avdelinger som har mange berøringsflater med andre avdelinger, hvor det er mest usikkerhet om relevansen ved samarbeidet med andre avdelinger. Omvendt svarer andre avdelinger at samarbeidet er «svært relevant».

Hvis vi sammenholder det med tall for generell trivsel, ser vi at samme avdeling har høy trivsel og høy tilfredshet med egen leder. Det leder oss til en kvalifisert hypotese om at den aktuelle avdelingen er svært innadrettet i sine målsetninger, at medarbeiderne på individuelt plan er svært saksbehandlingsorientert, at lederen har skjermet avdelingen fra omverdenen og dermed beskytter medarbeiderne mot henvendelser utenfra. Med bakgrunn i disse hypotesene blir det enklere å få til samtaler som både bidrar til større forståelse av utfordringene og for hva som skal til for å utvikle nye praksiser som tar utgangspunkt i en helhetsforståelse av oppgavene. Ved å arbeide med flere dimensjoner kan vi fange opp noen av de mest relevante temaene og ta dem opp til felles drøfting og avklaring.

Vi har illustrert hvordan den kommunale virkeligheten stiller krav til utvikling av modellen og analysen for relasjonell koordinering. Disse tilpasningene endrer i stor grad den premissen som forskningen er bygget opp rundt. Derfor har vi argumentert for å trekke inn relasjonell kapasitet, som involverer analyseverktøyet Joint Action Analytics, og nye undersøkelsesdimensjoner, slik at man kan benytte metodene som viktige bidrag til håndteringen av den kompleksiteten som finnes i kommunene når det dreier seg om utsatte borgere eller borgere med systemiske utfordringer.